Erik Munk og vår tid

161202
Dragsholm slott. Foto Kjell-Olav Masdalen.  
161202
Dragsholm slott. Foto Kjell-Olav Masdalen.  
Andre bidrag til spaltestafetten finner du her:

Kjell-Olav Masdalen, seniorforsker ved Aust-Agder museum og arkiv, KUBEN.
Agderposten 2. desember 2016.

Erik Munk er først og fremst kjent som en av de store bondeplagere i norsk historie. På det grunnlaget har ettertida nokså unisont anklaga og fordømt ham. Men er det siste ordet om Erik Munk egentlig sagt?

Kanskje var han et mer sammensatt menneske enn ettertida har villet se, og kanskje kan hans historie lære oss noe om vår eiga tid.

De fleste av oss ønsker vel mulla Krekar dit pepperen gror, noen uten lov og dom. Hvorfor var det så få som beklaga at mobben lynsja Muammar al-Gaddafi i 2011 under den arabiske våren? Et halvt år før var han innstevna for Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Og hvorfor trur så mange fattige og vanskjøtta mennesker i USA at den styrtrike eiendomsmogulen Donald Trump er en forsvarer av deres sak? Nå blir han deres president.

Det kan stilles mange slike spørsmål i dag, slik de også kunne ha vært stilt på Erik Munks tid. Det underlige er at selv om vi på mange måter har forlatt 1500-tallets voldssamfunn, så er vi ikke kommet særlig mye lenger i vår følelsesmessige rettsforståelse.

Selfmade man
Erik Munk var en selfmade man, så kanskje hadde han vært et ideal for mange også i dag. Han var en knape, det vil si en mann av lågadelig ætt som sjøl måtte slå seg fram dersom han skulle oppfylle drømmene sine. Som ung skaffa han seg kunnskap og nyttige erfaringer som deltaker i den spansk-franske krigen omkring 1550, erfaringer han kunne bruke da han omkring 1560 knytta seg til en av Norges mektigste menn, lensherren Erik Rosenkrantz på Bergenhus.

Lensherren så at det var to i karen og utnevnte ham til øverstkommanderende (admiral) for de flåtestyrker som blei sendt til Trøndelag i 1564 og til Oslo i 1567 for å hive svenskene ut av landet. Erik Munk gikk resolutt til verks med de midler som sto til rådighet, og den gale Erik XIV gråt av sinne da svenskene atter måtte innse at Norge ikke lot seg skille fra Danmark.

Les resten av artikkelen her:

Andre bidrag til spaltestafetten finner du her: