Arendals første jordmor

Gustav Sætra, Aust-Agder-Arkivet
Agderposten 28. mai 1988

I 1810 ble jordmorvesenet organisert ved hjelp av en egen lov. Den omfattet både byene og landsbygda. Loven ble av stor betydning for utviklinga av moderne fødselshjelp.

Men landet startet på ingen måte på bar bakke i 1810. Da fantes det allerede femti jordmødre i landet. De hadde imidlertid hatt sitt hovedvirke i byene, landsbygda var heller dårlig dekket. Ikke var det mulig å uteksaminere så mange jordmødre at landsbygda kunne dekkes heller. For landet hadde ikke egen jordmoreksamen engang. Den kom først i 1816. Alle de femti jordmødrene som praktiserte i 1810 var nemlig utdannet ved jordmorskolen i København, der hovedstaden dengang lå. Utdannelsen der skjedde som en følge av jordmorreglementet som kom allerede i 1714.

I og med at det på slutten av 1700-tallet var så få jordmødre, var det en viss prestisje forbundet med praksisen. Ei av de som kunne nyte denne prestisjen var Arendals første jordmor. Byen fikk nemlig jordmor allerede i 1771.

Monopoler og privilegier

I 1771 var vi en del av den dansk-norsk staten. Et kjennetegn ved den politikk som ble ført i denne staten var en omfattende regulering ved utstedelse av privilegier og monopoler. Gjennom slike monopoler og privilegier kunne det gis enerett til for eksempel å fange jaktfalker, til å spille ved brylluper, til å drive handel eller til å drive jernverk. Som regel var de avgrenset til et spesielt område. Utbygginga av jordmorvesenet inngikk også i en slik politikk. Jordmødrene kunne få enerett til å drive sin virksomhet i et avgrenset område.

Anna Marie Munthe

Den 14. mars 1771 fikk Anna Marie Munthe privilegier på å være jordmor i Arendal. Hun skulle tilstås ei fast årlig lønn av byens kasse og en viss avgift ved hver barsel. Dessuten ble hun pålagt å undervise distriktets hjelpekoner. Hjelpekonene var de som tidligere hadde utført fødselshjelpen i byen og distriktet. De var vanlige kvinner som hadde lært av andre. Nå ble de altså underordnet den jordmora som var blitt uteksaminert i København. Med dette ville staten sikre seg en profesjonalisering av jordmoryrket.

Rundt om i de norske byene skulle det være jordmødre som ved sine fagkunnskaper skulle gi barselskvinnene en større sikkerhet enn hjelpekonene var i stand til alene. Men statens politikk gikk ikke ut på å avskaffe hjelpekonene. I og med at de uteksaminerte jordmødrene på ingen måte var i stand til å dekke hele landet, var det nødvendig at de fortsatt deltok som fødselshjelpere.

Men nå fikk de i det minste opplæring av jordmora. Jordmora hadde imidlertid fordeler av å lære opp hjelpekonene. Nå kunne de ikke praktisere sjølvstendig lenger. De var underlagt henne. Jordmora var faglig ansvarlig for sitt distrikt. Det var også hun som hadde enerett på godtgjørelser ved barsler. Når hjelpekonene nå krevde inn slike godtgjørelse, gjorde de det egentlig på vegne av jordmora. En viss andel skulle gå til hjelpekona, en viss andel til jordmora.

Rangordningen var slått fast. Anna Marie Munthe hadde fått sine privilegier og med dem sin prestisje. Privilegiene var utstedt av kongen i København etter anbefaling fra sentraladministrasjonen. Likevel hadde kongen utstedt privilegiene til tross for motstand.

Motstanderne

Byens bedrestilte kvinner var selvsagt i stand til å betale den godtgjørelse jordmora forlangte. Men det var slett ikke alle kvinner i byen som så seg i stand til det. Derfor fortsatte de med å benytte seg av de gamle hjelpekonene liksom ingenting var skjedd. Hjelpekonene betalte ikke de avgiftene de skulle til jordmora.

Anna Marie Munthe protesterte på det kraftigste. Hun forlangte at hennes privilegier ble respektert. Skulle hun som enke med barn kunne leve i Arendal, var hun avhengig av det hun var blitt lovet, hevdet hun. Arendals borgerskap fikk uttale seg gjennom sine representanter. Det samme fikk provinsialmedikus von Zee. Ingen av dem ville støtte Anna Marie Munthe.

Provinsialmedikus von Zee påsto at det var en rekke utmerkede hjelpekoner som godt kunne utføre dette arbeidet. Og så tilføyde han det vesentligste – det kunne han uttale fordi han selv hadde eksaminert dem. Det er nærliggende å tro at von Zee var vel så opptatt av egne interesser som av hjelpekonenes. For ham gjaldt det nok fortsatt å holde fødselshjelpa under legens domene. Dermed sikret han legenes inntekstsgrunnlag. Å skille ut fødselshjelpa og legge den under en profesjonell jordmor var nok ikke av det gode for distriktets legestand.

Representantene for Arendals borgerskap kastet seg tilsynelatende også opp til forsvarere for hjelpekonene. Ifølge dem måtte enhver kvinne i byen kunne henvende seg til den hun ønsket når hun måtte ha fødselshjelp. Spesielt fordi det falt billigere for den enkelte. Men så kom borgerrepresentantene med et argument som vel veide enda tyngre for dem. Det var urimelig at jordmora også skulle tilstås en lønn av byens kasse. Borgerrepresentantenes egne økonomiske interesser veide tungt.

Jordmoryrket

Klagene fra provinsialmedikus og Arendals representanter hjalp ikke. Stiftamtmannen ga beskjed om at de privilegier kongen hadde utstedt skulle følges. Slik skulle det bli bedre fødselshjelp og dermed befolkningsvekst, et viktig mål for staten. Anna Marie Munthe satt ved hjelp av sitt privilegiebrev trygt i Arendal. Hennes innsats skulle danne grunnlaget for utviklinga av den fødselshjelp som i dag ytes i det moderne helsevesen. Hun kunne nok ikke overkomme alt alene, men hun kunne gi hjelp og rettledning til hjelpekonene. I neste omgang var kanskje noen av dem blant den nye generasjon jordmødre som ble ansatt både i byen og på landsbygda. Anna Marie Munthes innsats var av stor betydning for å gjøre jordmoryrket profesjonelt.

Hennes innsats var av betydning også av en annen grunn. Som kvinne greide hun tidlig å oppnå respekt på arbeidsmarkedet. Men det innebar at hun skjøv andre kvinner under seg; hjelpekonene. Til gjengjeld tilrev hun seg makt i forhold til en mannsdominert yrkesgruppe; legene.



Emneord:

1500 til 1800,
Helse og sosial,
Kvinner,
Skole og læring,
Arbeidsliv,
Kyststrøk


Fødselsdramatikk: «Akk jeg holder ikke ut. Mine pinsler svekker alle sanser. Min kropp er døden nær og det finnes ingen lindring fra min smerte». Stikk fra 17. århundre etter Bosse. Bibliotheque Nationale, Paris. (Faksimile fra Agderposten)